Å leve i verden

En andakt av Johannes Saxe

Det er spennende å lese hvordan Jesus velger å tilbringe de siste timene før han blir tatt til fange og korsfestet. Løftet om Den Hellige Ånd, innstiftelse av nattverden, vasking av disiplenes føtter og Jesu avslutningsbønn, er blant det evangelistene fokuserer på. Jesus skal snart forlate verden. Det er nærliggende å tenke at det han prøver å formidle, er ekstra viktig. Jeg vil prøve å belyse noe av det (Les gjerne Joh.13-17).

Jesus ønsker å forberede disiplene på livet i verden etter at han har reist. Han gir dem budet om å elske hverandre slik Han elsker oss. Han sier deretter at ingen elsker mer enn den som gir livet for sine venner. Med fotvasken illustrerer Jesus hvordan vi skal tjene hverandre i menigheten, at det ikke skal være sosiale rangskiller. Videre er nattverden og løftet om Den Hellige Ånd et budskap om hvordan disiplene skal holde sammen og holde fast i troen.

Jesus avslutter måltidet og avskjedstalen med å be en bønn (Jesu yppersteprestlige bønn). I Joh.17,15-18 ber Jesus: ”…Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannhet, ditt ord er sannhet. Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden….”

Jesus har misjon for øyet når han ber dette. Som kristne er vi satt til å være i verden som et vitnesbyrd om at Jesus er Guds Sønn. På den ene siden skal vi være tilstede i verden. På den andre skal vi som menighet være ett med hverandre og tjene hverandre slik Jesus gjorde da han vasket føttene til disiplene. Da Peter nektet å la Jesus vaske føttene hans, svarte Jesus: ”dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg”. Peter ber ham da også å vaske hendene og hodet. Men Jesus sier: ”Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren”.

Som kristne er vi rene framfor Gud. Vi er likevel satt til å være i verden. Vi er satt til å være til stede i verden, for familie, samfunn og venner. Så lenge vi er i verden vil vi hver dag skitne oss til med synd. Vi trenger å bli vasket. Vi trenger også at andre kristne vasker våre føtter, ved å inkludere oss i fellesskapet og være til stede når vi glir vekk fra troen.

De første kristne blir ofte omtalt som en liten sekt, en sekt som på kort tid vokste seg stor. Ser vi på hvordan de levde og hva som fokuseres på i brevene, blir sekt et feil ord å bruke om de første kristne. De var til stede i synagogene, på torgene og snakket alltid med folk langs veien. De første kristne lot ikke kulturforskjeller være en barriere, de tilpasset seg. Paulus skriver: ”for jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven”Apg9.20. Motivasjonen til Paulus var å spre budskapet, ikke å vinne personlig annerkjennelse blant jødene. Jesus selv var tilstede i verden. Han ble klandret av fariseerne for å spise sammen med tollere og syndere. Dette eksempelet tror jeg de første kristne fulgte. Det var med på å gjøre det mulig å spre budskapet om Jesus til nesten hele verden i løpet av noen få århundrer. Som kristne er vi jordens salt. Saltet må ikke miste sin kraft, men vi må ut av saltbøssen.

Legg igjen en kommentar