Gitt til Jesus.

En andakt av Sondre Svenseid Didriksen

Alle evangeliene forteller om hvordan Jesus mettet store folkemengder med noen få brød og et par fisk, men bare Johannes forteller om en særegen samtale mellom Jesus og folket dagen etter: De kommer til ham (Joh 6,22ff), men Jesus irettesetter dem for motivet deres, og forklarer forskjellen på «den mat som forgår» og «den mat som består og gir evig liv». Den sanne maten er verken brødet Jesus ga dem dagen før, eller mannaen fedrene fikk i ørkenen, men Jesus selv. Han er livets brød, som er kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Og han gjør det helt klart at de ikke kan ignorere ham: Om de skal gjøre den gjerning Gud vil de skal gjøre, må de tro på ham (v.29).

Å si slikt om seg selv går selvsagt ikke upåaktet hen, og samtalen utvikler seg til en diskusjon mellom Jesus og hans motstanderne blant jødene (v.41ff). De murrer og spør: «Hvordan kan han si at han er kommet ned fra himmelen?» Men Jesus avviser dem tvert og kommer med et overraskende svar: «Hold opp med denne murringen! Ingen kan komme til meg uten at Far som har sendt meg, drar ham, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. … » (v.44)

Diskusjonen fortsetter, og Jesus snakker igjen om seg selv som det levende brødet, det som alle må spise om de skal ha livet. Men samtidig har han i dette verset sagt noe viktig om hva det er å tro på ham, og ikke minst: hvordan et menneske kan komme til ham, hvordan vi kan tro på ham. Han tar det opp igjen litt senere, når mange av dem i den ytre disippelkretsen hans blir støtt av det han sier, og det viser seg at de ikke tror: «Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.»

Det er et tankevekkende utsagn. Når vi tror på Jesus, er det altså Guds verk. Det er ikke noe vi selv bestemmer oss for og gjør. «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt.» (Rom 7,18) Når det nå ikke bor noe godt i oss, kan vi heller ikke av oss selv gjøre det som er rett og sant, nemlig å tro på Jesus (jf. Joh 6,29). Men Gud har født oss på ny ved sitt levende Ord, evangeliet (1 Pet 1,23-25). Det er han som er den aktive part; det er han som handler.

Martin Luther har satt presise ord på dette når han i sin Lille katekisme forklarer tredje trosartikkel («Jeg tror på Den hellige ånd …»): «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele kristenheten på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro. … »

Vi kan si med Paulus (Rom 3,27): «Hva har vi da å være stolte av? Ingenting!» Selvskryt er utelukket (Ef 2,9). Vi kristne får alt fra Gud, vi bidrar ikke selv. Jesus på korset er vår frelse – der gjorde Gud alt. Vi får ta imot denne frelsen ved troen – og også den blir gitt oss av Gud. Når vi kommer til Jesus og stoler på ham, er det fordi han skaper tillit i oss – når vi får se hvem han er og hva han har gjort for oss. Vi har alt å takke for. Derfor: La oss være stolte av Gud, ikke oss selv.

Dette er en kilde til takk og lovprisning, og det er en kilde til stor trøst. Jeg er ikke kristen på grunn av min evne til å tro, men fordi Gud gir meg alt. Og han er en god Far; jeg kan stole på at han holder meg fast i troen ved sitt ord. Han gir oss til Jesus (slik Jesus selv flere ganger sier, se Joh 6,37; 10,28f; 17,2.6-12.24!) Og Jesu løfte, gitt midt i samtalen med folket, gjelder alle oss som Far har gitt ham (Joh 6,37):

«Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.»

Legg igjen en kommentar