I begynnelsen av apostlenes gjerninger leser vi at Jesus var tilbake i Jerusalem. Etter at han døde og stod opp, var han igjen sammen med disiplene.
Jeg ser for meg at disiplene i løpet av noen korte måneder hadde opplevd enorm glede, etterfulgt av tidenes nederlag. De 12 disiplene hadde fulgt Jesus i 3 år, og som de gode jødene de var, håpet de at Messias, han som skulle redde jødene fra romerne var kommet til Israel.
Jesus er Messias, Jesus er den som jødene ventet på. Hans oppdrag er og var større enn å redde jødene fra romerne, Jesus kom fordi han vil redde alle mennesker. Han valgte sine 12 disipler til å fortelle det gode budskapet om at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Jesus døde på korset, men han stod opp igjen. Jesus vant over synd, død og nederlag. Jesus åpnet veien til Gud for deg og meg.
I tiden etter at Jesus stod opp igjen leser vi at disiplene var redde, usikre og sannsynligvis fryktet de å bli drept. Ulike beskyldninger om hvem som hadde stjålet liket av Jesus verserte i Jerusalem, og disiplene til Jesus var lette mål for anklagene.
Flere ganger viste Jesus seg for disiplene og ved en siste anledning var de sammen og spiste middag. Jeg ser for meg at Jesus kanskje ville holdt en knallbra tale for å motivere disiplene. Kanskje Jesus ville gi ballen videre til disiplene, gi de en klapp på skulderen og ønske de lykke til med misjonen.
Men det er det stikk motsatte Jesus gjør. Det Jesus ber disiplene gjøre, er å vente. Han ber de vente på at de skal få ånden. Men, vente? Disiplene har verdens beste budskap, disiplene kjenner Jesus, han som har makt til å frelse, tilgi synder og helbrede sykdom. Og alt Jesus gjør, er å be de vente.
For min del er det godt å tenke på at Jesus ba disiplene om å vente. Jeg skulle gjerne sett flere av mine venner og kollegaer få et møte med Jesus, men jeg tror vi kristne noen ganger løper foran Gud. I vår iver om å fortelle andre om Jesus, glemmer vi at mange ganger ber Gud oss om å vente. For noen blir iveren etter å tjene Gud så voldsom at det ender i utbrenthet og skuffelse.
Jeg tror vi har godt av å vente. Når disiplene kunne vente noen dager, kan du det også. Be Gud om å vise deg hvem du har rundt deg som trenger en oppmuntring i eksamenstiden, eller hvem av kollegaene dine du skal sette deg ned sammen med i lunsjen. Eller kanskje du skal be Gud om å vise deg hvor mye du betyr for han.
Jeg tror Gud elsker vårt ønske om å tjene han, og han vil bruke deg, men først og fremst vil Gud at du skal være hans barn. Gud vil ha deg fordi du er enormt verdifull, ønsket og elsket, ikke fordi du kan være et nyttig verktøy i en kampanje for å redde verden.
Denne tilliten har vi til Gud ved Kristus. Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. 2. kor. 3, 4-6
